Hjemme hos oss er jeg "idioten"

Jeg fikk relativt tidlig kontakt med IKT-verdenen. Allerede i 1984 valgte jeg "Data- og informasjonsbehandling" på 3.året i videregående skole. Siden har jeg arbeidet med utvikling av datasystemer, tekniske kravspesifikkasjoner, brukerveiledninger, hjemmesider og opplæring i systemer og en del officeprogrammer.

Hjemme hos oss har IT-teknologien et solid fundament. Min kjære er en lidenskapelig datalesker og bruker blandt annet tiden på web- og programutvikling. Han påser at alt utstyr til enhver tid fungerer og er i tipp topp stand. Vi deler interessen, min kjære og jeg. Ingenting er vel som å sitte side om side med hver vår PC på fanget, mens vi deler ei vinflaske og smått og stort innenfor dataverdenen. Som oftest deler han med meg. Riktig kjekt! Til tider er vi mange på nett; 2 voksne og opptil 6 ungdommer. Samtlige har minst en PC hver. Vi har printere, scannere, egen PC for bilspill, harddisker for "fellesstoff" og nyeste programvare.

Jeg opplever likevel at jeg lever i en helt annen dataverden enn ungdommene i huset. Selv mener jeg jo at jeg har en ganske bred kompetanse innenfor IKT, men den har liten gyldighet i forhold til det ungdommene våre driver med. En sjelden gang kan en av dem be om hjelp til utforminger i word, excel eller powerpoint. Da til skolebruk. Jeg har lagt merke til at kunnskapen om disse nytteprogrammene ikke er så interessant. Den "fester" seg liksom ikke. Dette er bare et nødvendig onde for å få unna skolearbeidet. Jeg har tilbudt dem "kursing", men møter ikke den helt store entusiasmen og hurraropene.

I forhold til IKT er jeg uredd og nysgjerrig. Jeg er opptatt av ungdommen og det de holder på meg. Jeg stiller spørsmål. Mange spørsmål. Dumme spørsmål. Jeg kan ikke unngå å lese ansiktsuttrykkene deres (oppgittheten, skjelingen, missbilligelsen), eller lese tankene deres (dæ... korr dom ho e!). Og, jeg hører jo sukkene. I deres dataverden er jeg en novise, og på bakgrunn av mine spørsmål er jeg dømt til å være "den teite". Ingen lysende utsikter for en ambasiøs lærerstudent.......

I skolen ønsker jeg å møte elevene på deres premisser. I deres dataverden. Men dette er ingen enkel geskjeft. Jeg skal vise aksept for deres datakultur. Men, jeg er jo på kollisjonskurs. Ikke for at jeg er kritisk, men jeg er jo så innmari "dum". Men det er jo faktisk slik at jeg også har verdifull kompetanse. Det ungdom tusker med hjemme har ikke alltid den helt store relevansen i forhold til en framtidig yrkeskarriere. Jeg stiller spørsmål til ungdommens oppfatning av viktig kompetanse. Ferdigheter innenfor spill, piratnedlastinger, bygging av en fancy pc og chatting er ikke alltid det den gjengse arbeidsgiver etterspør.

Vi skal ikke alltid tro at vi, som lærere, er de dumme og at elevene er de smarte. De som "kan noe" om IKT. Jeg vil heller si det slik at vi sitter på forskjellige kompetanser og har en noe ulik oppfatning om hva som er nyttig kunnskap. I danningen av ganglige mennesker er også mine kompetanser verdifulle og høyst nødvendige. Gjennom "hjemmestudiene" mine har jeg skjønt dette, men mine ungdommer hjemme forblir enn så lenge uvitende.

Utfordringen i skolen blir derfor; bygg bro, gi aksept (så kan det jo hende at man er så heldig å få litt av det samme tilbake...), og ikke minst; få ungdommen inn i refleksjonen over hva som er nyttig å kunne!